«Røyken som gikk opp i damp. Jeg skal her fortelle min historie som tobbaksforbruker til jeg i dag er en stolt damper. Jeg begynte min karriere som røyker i 2006, da jeg var 16. Når jeg begynte på videregående ville jeg fremstå som modnere enn det jeg var, så jeg løy om at jeg hadde sluttet å røyke. Sannheten var at jeg kun ved et titalls anledninger hadde holdt en tent sigarett i min hånd, og derfor vel neppe kunne skryte på meg å ha sluttet med det. For å kunne slutte, må man vel først ha begynt med noe. Allikevel tror jeg mine klassekamerater kjøpte løgnen, og jeg ble stadig vekk tilbudt en sigarett. Noe som jeg oftere og oftere takket ja til, helt til jeg ikke kunne rettferdiggjøre denne ufrivillige bommingen. Det ble derfor til at jeg fant et utsalgssted, som så mellom fingrene på dette med alder. Skjegg som legg funket som ei kule. Noe jeg i dag ikke forstår, som i en alder av 28 fortsatt viser legg på polet, da skal det sies at det er jeg som ber om å få vise det. Nuvel.
På videregående hadde jeg ingen intensjoner om å slutte, noe av det hadde med status å gjøre, men mest fordi jeg lå å dura på 7 om dagen, som jeg ikke så på som et stort problem. Tiden etter videregående ble litt annerledes. Da fikk jeg jobb i barnehage, og det å måtte gå å smugrøyke for mennesker som ikke rekker deg opp til livet engang, det er ikke noe god følelse. Allikevel følte jeg at det var noe positivt med røyksuget, ettersom jeg kunne snu det om til rastløshet, som jeg igjen kunne få ut i leik med ungene.

Barnslige metoder. I barnehagen ble det allikevel til at jeg prøvde å kutte forbruket. Det startet med et strengt regime på kun en røyk annenhver time. Det vil si ca. 5 sigaretter i løpet av en arbeidsdag, og da klarte jeg meg fint med 2 røyk i løpet av kvelden. Etter hvert fant jeg og en kollega ut av at vi skulle prøve å ditche røyken i arbeidstiden, og heller holde det til kveldstid. Dette førte til at jeg gikk ned til et daglig forbruk på 4 sigaretter, det føltes bra. Ved hjelp av Olliver Twist oppå det igjen, klarte jeg til slutt å holde røykingen til helgene. Jeg husker hver mandag at jeg kjøpte en kasse med øl og to pakke med Bluemaster. Når fredagen kom fyrte jeg opp ukas første sigarett i bilen på vei bort til der jeg skulle sitte å drikke i helgen. Det var også en fantastisk følelse, det var som om festen startet i bilen på vei bort til festen.
Da jeg var uteksaminert fra barnehagen, gikk veien videre til folkehøyskolen. Vi er nå i 2010, prøv å heng med. Der var selvfølgelig nøkkelen til det sosiale samvær å gå ut å ta seg en pinne med de som bedrev slikt. Dette førte til, at gutten som kun festrøkte, ble til mannen som røkte i hvert friminutt. Nøkkelen her var at jeg skulle finne ei jente som gjorde det attraktivt å slutte å røyke. Første problem, jeg var kun tiltrukket av de jentene som røkte. Blant dem, ei vi kan kalle Kari. I etterkant ble det en slags tradisjon å ringe henne hver julaften, helst etter 01:00 på natten. Når jeg tenker meg om er dette en tradisjon som skal tilbake i tradisjonsprotokollen.

Til slutt ble jeg fanget av ei som var i mot røyking, og som jeg kunne bruke som min motivasjon. Sigarettene ble byttet ut med nikotintyggis. Her meldte det andre problemet seg, det fungerte så bra med tyggis at jeg kuttet for tidlig ned på det og ble en relativt jævlig type å være med. Jeg sa stygge ting, når jeg først ble sint, ble jeg veldig sint også denne rastløsheten da. Jeg har hatt mye tull med søvn oppigjennom, men nå ble det for alvor et kjempeproblem. En taktikk som fungerte tålelig bra når jeg ikke fikk låne innsovningstabletter av en studievennine, var å gå lengre turer på natterstid.
Det tredje og siste problemet jeg støtte på i denne avvenningsfasen var behovet for å smugrøyke når vi var sammen på fest. Det vil si at jeg ved hver anledning hun ikke så på meg var jeg ute og fikk bommet en røyk. Dette er i grunn en uvane jeg aldri helt fikk ristet av meg og den har hjemsøkt vårt forhold inntil nå nylig.

De røkfrie årene. Jeg forble i dette forholdet, og etter folkehøyskolen var jeg røykfri en god stund til tross for at jeg studerte journalistikk. Dette gikk fint, og jeg følte meg trygg på at jeg kunne røyke når jeg ville det. For eksempel en uke vi var på studietur og jeg fikk tak i favoritt tobakken min, Golden Virginia. Da gikk sigarettene ned på høykant, for så å gå tilbake til å være røykfri i tiden etter dette.
Disse flotte årene fikk en brå slutt da samboeren min flyttet til England for å studere. Jeg flyttet inn med noen venner, og en av de røykte en sjelden gang pipe. Dette førte til at jeg selv gikk til innkjøp av pipe, og røkte det langt mer enn sjelden. Mitt daglige alkohol inntak gikk også opp, men det er en problemstilling jeg ikke har fått bukt med ennå. Dette gikk etter hvert over til rulletobakk og jeg røkte vel et par sigaretter om dagen, selv om jeg ikke selv hadde innsett nederlaget. Da min kjære kom tilbake, hadde jeg fått en jobb med medleverturnus. Altså to til tre døgn på så en uke av. Det ble fort en løsning å legge igjen røyken på jobb, for så å ta den frem i den daglige pausen min og i nattens mulm og mørke etter at brukeren jeg jobbet med hadde lagt seg.

På grunn av trøbbel i skolegangen var jeg nødt til å hoppe over et år. Jeg oppdaget ganske tidlig at det ikke var noen i den nye klassen min som røkte, og jeg fant fort ut at det var en statistikk jeg ville bryte med. Så tobakken ble liggende på skolen, men jeg tok alltid med meg en eller to sigaretter hjem til bruk etter at madammen hadde falt til ro. Når denne skolegangen nærmet seg ferdig entret jeg en jobb innenfor psykiatrien, der flere av beboerne røkte. Det ble til at jeg røkte på jobb og på kveldene etter at madammen hadde lagt seg. Jeg innså det da, jeg er en røyker. Hemmeligholdet mitt hadde selvfølgelig en utløpsdato, men den forlenget jeg ved å juge om at jeg kanskje hadde tatt en røyk på fest, eller at grunnen til at klærne mine luktet var menneskene på jobb. Som østlending på vestlandet, er det en fast tradisjon å reise hjem med jevne mellomrom. Altså hjem til Tønsberg. Her gikk det helt fint å ikke røyke, men problemet meldte seg om kvelden. Det å gå ut å ta en røyk var ikke vanskelig, men hvor i helvete skulle jeg gjøre av sneipen.

Elektronikkens inntog. Gjennom jobben fikk jeg nyss i at det fantes e-sigaretter. Fordelen med disse var at jeg kunne røyke inne, og det ikke var noe sneip som måtte gjemmes bort. Spesielt lurt var det med disse smoke-smart sigarettene siden de var på størrelse med vanlige sigaretter og kunne kastes etter bruk. Planen var at disse var et opphold fra vanlige sigaretter i tiden jeg var på Østlandet. Dette fungerte bra, men de klarte ikke å leve opp til vanlige sigaretter, så jeg skiftet fort tilbake igjen når jeg kom hjem.
Neste gang jeg skulle reise, ville jeg ikke spørre personen jeg hadde fått den smoke-smart sigaretten av om en til. Så jeg valgte å ta turen til en dampebutikk i Bergen. De ga meg beskjed om at de ikke førte dette merket, men anbefalte meg en Endura t18 og ga meg en kjapp innføring i hvordan den funket. Jeg valgte en væske med appelsinsmak og gikk av sted på min vei. Første trekk av den, så var jeg trollbundet, opplevelsen og alt var bedre enn vanlige sigaretter. Eneste ulempen jeg ser, er at det ikke er noen naturlig slutt på røykepausen. Jeg har aldri sluttet å se på meg selv som en røyker, og om jeg er ute i regnvær, eller i skog og mark går det i vanlige sigaretter. Men fra å røyke ca. 50 sigaretter i uka, kan jeg ha en 20-pakning liggende i sekken i flere måneder uten at det blir tatt en eneste sigarett. Jeg er ikke så veldig glad i begrepet dampe, jeg anser meg som en røyker selv om det trekkes fra e-sigarett.»

Innsendt av
Rolf, 28 år, Hordaland.